MOTE
Balenciaga utnevner Pierpaolo Piccioli
Balenciaga-utnevnelsen til Pierpaolo Piccioli er et øyeblikk å se på
Av Teneshia Carr, Ansvarlig redaktør
n en bransje som går gjennom kreative direktører som sesongmessige trender, Å stoppe moten i sporene krever noe sjeldent og resonant. Pierpaolo Picciolis utnevnelse som ny kunstnerisk leder for Balenciaga gjør nettopp det.
Dette handler ikke bare om arv eller estetikk. Det handler om muligheten for Balenciaga og kanskje for selve moten å rekalibrere.
Piccioli er, først og fremst, en humanist. Hans funksjonstid hos Valentino omdefinerte moderne romantikk, grunnet det ikke i skjørhet, men i styrke, i identitet, i menneskeheten. Da han sendte svarte modeller nedover rullebanen i full couture-afros, da han castet ekte mennesker i annonsekampanjer som føltes som kunstinstallasjoner, og da han våget å feire mykhet som kraft, han var ikke panding. Han bygde et nytt språk. Og mote, for en gangs skyld, lyttet.
Nå, han går inn i et hus som lenge har trivdes med provokasjon. Demnas Balenciaga var konfronterende, selvbevisst, og bevisst destabiliserende. I sine mest overbevisende øyeblikk, den fungerte som et speil, tvinger industrien til å se på det egen utskeielser, dens besettelse av ironi og digital forvrengning. Men det speilet ble til slutt en labyrint. I kjølvannet av kontrovers og forvirring, Balenciaga fant seg i behov for ikke bare en ny stemme, men en ny ordforråd.
Gå inn i Piccioli. Ikke en reaksjonær, men en nytolker. En designer som tror at mote har sjel.
Spørsmålet på alles sinn er: kan en designer kjent for fløyelspoesi og radikal eleganse trives i et merke bygget på dystopi og kant? tror jeg de bedre spørsmål er: hva skjer når radikal empati møter radikal arkitektur?
Balenciaga har alltid handlet om struktur, Cristóbals bind, Nicolas Ghesquières futurisme, Demna sin konseptuell spenning. Piccioli har også struktur, men hans kommer med pust. Med følelser. Med et synspunkt som ikke krever at publikum blir sjokkert, men sett.
Jeg tror dette er det mote trenger nå: ikke en annen forestilling, men et oppgjør med skjønnhet, ikke nok et digitalt stunt, men en retur til håndverket, og kanskje, mest kritisk, en tilbakevending til mening.
I årevis, mote har vært besatt av "går viralt." Piccioli lager klær som går dyp.
Som en som har brukt det siste tiåret på å fortelle historiene, hopper mote ofte over svarte designere, skeive reklamer, bevegelser som begynner i margene, Jeg er interessert i hva dette øyeblikket kan signalisere. Hvis Piccioli bringer sitt inkluderende øye, poetisk disiplin, og samarbeidsånd til Balenciaga, vi kan se et skifte i hvordan kraften ser ut på rullebanen. En oppmykning av skuespill. En omformulering av status. En utvidelse av hvem luksus snakker til.
For det Pierpaolo representerer er ikke nostalgi, det er mulighet.
Balenciaga trenger ikke gjenoppfinnes. Den trenger tilkobling igjen.
Hvis Piccioli kan skape arbeid som kobler oss til nåden igjen, presisjon, og skjønnhet med hensikt, så er kanskje ikke denne neste epoken med Balenciaga den høyeste, men det kan være det viktigste.
Og hvis mote er, som jeg tror, en refleksjon av hvem vi er og hvem vi håper å bli, da er det akkurat det rette tidspunktet for Pierpaolo Piccioli å gå frem.
Vi trenger ikke bare nye klær. Vi trenger ny kontekst. Vi trenger nytt mot. Vi trenger mote som føles igjen.
