COSIMA

TC: Føler du det siste året, med sosial distansering, has it affected how you think about the things you used to do that were just completely normal?

Cosima: It's funny because I've always been a bit of a hermit, so...

TC: Me too. I love it. I'm a recluse. I love being in the house.

Cosima: Same. I think that's really interesting. I'm very much like studio, home, anything that's to do with work and then home because that's just what fulfills me. Making art fulfills me so much that I've never really had that burning need for anything outside of it, which I don't know if that's a good thing or a bad thing or something I need to speak to my therapist about, probably all of those things. I think it's made me think more about empathy, og det har vært veldig interessant å se folk oppdage at det er alle disse menneskene som har måttet leve på en bestemt måte i veldig lang tid. Selv med i fjor sommer da nesten alle var som, Herregud, som rasisme, som om det er en ting.

TC: Ikke sant. Vi har prøvd å fortelle deg i flere tiår. Hjelp oss!

Cosima: Ja. Så jeg trenger ikke en infografikk for min levde opplevelse. Det har vært interessant, ser noen mennesker virkelig våkne opp til, selv i Storbritannia, det faktum at mange barn lever under fattigdomsgrensen. Det sjokkerte meg at så mange mennesker ble så overrasket over det. På noen måter å se en viss type empati bli låst opp i mennesker, men da på andre måter, ser fullstendig mangel på det. Så jeg tror det har vært det jeg har tenkt mest på.

TC: Hvordan har arbeidsprosessen din vært i år? Hvordan har du endret språket ditt eller hvordan du forholder deg til folk?

Cosima: Min kommunikasjon av ideer og tanker har blitt mye bedre. Selv om du jobber med produsenter, du kunne ikke sitte med noen, så du kan ikke sitte ved siden av noen og gå gjennom tusen lyder for å prøve å oppsummere en følelse. Du må være mye mer direkte. Jeg tror det er noe jeg alltid har slitt med. Jeg ville vært sånn, det føles slik, eller det skal høres slik ut, eller det er denne typen ting. Og selv med kreative, Jeg har måttet lære å destillere ting ned til en setning der du bare sier nøyaktig hva du går til.

TC: Fortell meg om barndommen din. Hvordan var det?

Cosima: Jeg vokste opp i London, og på min mors side, Jeg er halvt tysk, så vi har tilbrakt mye tid med min mors familie også i Tyskland.

TC: Vi vil, hvordan var det å vokse opp for deg der i London?

Cosima: Jeg vokste opp i Peckham, som er en superblandet del av London. Jeg vet ikke om jeg likte det den gangen, men jeg tenker å se tilbake på det, Jeg var veldig takknemlig for å vokse opp her fordi du bare ser så mange forskjellige typer virkeligheter. Og jeg tror det er igjen derfor det alltid overrasker meg når folk blir sjokkert over realiteter som alltid har eksistert. Jeg tror du også vet omfanget av menneskelige følelser og menneskelig smerte, men du ser også hvor like kjernefølelsene er. Bare å være rundt så mange forskjellige typer mennesker, høre ulike typer musikk, men på en veldig personlig måte, because you all live so close together that whatever someone's cleaning to upstairs, you can hear it, and whatever someone's crying to downstairs you can hear that too. It's almost like you're constantly eavesdropping on each other and overhearing parts of people's conversation. I think that's probably influenced me so much as a storyteller.

TC: So what was your first musical memory? Do you remember when you first felt like you loved music?

Cosima: We used to clean the house with my mom on a Sunday, and I remember distinctly there was a Louis Armstrong song that intrigued me because I'd never heard a voice like that. So I think I walked around the house trying to copy whatever sounds he was making. And then it was an Afro-Cuban All-Stars CD as well. When I hear those records, I can smell bleach. Det er viss musikk når du hører på den, så ubevisst, så tidlig, det bor bare i deg som en del av ditt DNA.

TC: Når trodde du at dette er noe jeg må gjøre. Jeg må lage musikk. Jeg trenger å uttrykke meg på denne måten?

Cosima: Jeg skjønte at det å synge var en befrielse for meg da jeg oppdaget Judy Garland fordi jeg tror jeg var som 12 eller 11 og vennen min ga meg en CD, og jeg husker bare at jeg hørte stemmen hennes, og det er en sang hun sang som heter (Kjære Mr. Gavl) Du fikk meg til å elske deg, og det var bare sånn, Jeg vet ikke, det er bare noe med stemmen hennes som bare beveger deg. Og jeg husker at jeg alltid sang med på det. Og det var da jeg visste at sang var noe spesielt for meg. Og så, i hele tenårene, det ble noe som ble klarere og tydeligere.

Da jeg var som 18, jeg var som, greit, Jeg trenger dette. Jeg må gjøre dette så mye som mulig. Det er bare noe jeg elsker å gjøre. Og så svingte jeg alltid mer og mer til det. Det var mindre en karriereavgjørelse, mer av en, hvordan kan jeg komme til et sted hvor alle timer i døgnet bare er fokusert på dette.

TC: Fortell Blanc-publikummet om musikken din. Hvordan er det, og hva skal de føle når de hører på det?

Cosima: Jeg synes det er veldig ærlig, og jeg tror lyden endrer seg mye, men jeg prøver alltid å holde det så rent og så ærlig som mulig når det gjelder stemmen min og tekstene mine. Jeg håper de bare ville føle fordi jeg tror du kan lese hva som helst i en sang. Jeg tror hvordan folk tar inn sanger handler mye om dem, mindre om hva kunstneren prøver å si. When I listen to music, hvis jeg ser meg selv i sangen, det er da jeg blir rørt av det. Så jeg håper de bare føler. Meste parten av tiden, når jeg snakker med folk om musikken min, det blir veldig emosjonelt.

TC: Egentlig?

Cosima: Ja. Ja.

TC: Hvor kommer den følelsen fra? Kommer det fra livserfaring, eller kommer det bare av å faktisk lage verket?

Cosima: Det kommer definitivt fra livserfaring. Noen ganger skulle jeg ønske det kom fra noe mer abstrakt eller når du forestiller deg historier om ting. Musikk er som å finne måter å håndtere hva livet er og finne måter å feire det livet er fordi noe forferdelig kan skje. Men hvis du skriver en vakker sang om det, det er som om du har gitt deg selv, du som var i den situasjonen, en gave der det er som her, dette er din historie. Jeg har fortalt det.

TC: Kan du nevne et tidspunkt eller noe som har skjedd med deg som har forandret deg dypt?

Cosima: Jeg føler at livet mitt har vært mange endringer. Jeg omtaler alltid livet som boksing. Det skjer i omganger. Faren min var også bokser, så det er bare sånn jeg tenker.

TC: Min også.

Cosima: Ja, så det er slik jeg tenker om livet. Jeg tror det er som runder. Så jeg antar at det skjer en endring mellom hver runde. Så du må gråte din lagt ut på gulvet, som er det jeg alltid gjør. Og så går jeg inn i neste runde. Jeg prøver å tenke på et bestemt øyeblikk.... selv rett før jeg bestemte meg for å starte plateselskapet mitt og akseptere frihetens utfordringer.

Det var en stor forandring fordi det hadde vært poeng før da da jeg antar at jeg bare følte at jeg var i et hjørne som jeg ikke kunne komme meg ut av. Når jeg er i et hjørne er vanligvis når jeg finner ut av det.

TC: Hvorfor startet du ditt eget plateselskap??

Cosima: Hver artist har en annen formel som fungerer for dem. Jeg tror du må vite i din sjel hva som fungerer for deg spesifikt. Jeg har alltid vært noen som har valgt frihet til å være meg selv fremfor komforten av kanskje en situasjon der jeg ikke har den samme typen frihet. Jeg er en musiker, Jeg la ut musikk, og alt er bundet opp i noe kommersielt. Men for meg, den første kommersielle levedyktigheten er ikke min toppprioritet. Min høyeste prioritet er å sette kunst inn i verden som jeg er stolt av. Og det er så personlig at jeg bare vil eie det. Ja. At, for meg, er det største, bare å eie kunsten min og ikke engang av økonomiske årsaker, bare av kunstneriske grunner.

Jeg er en artist på godt og vondt, jeg antar.

TC: Hva er dine musikalske påvirkninger?

Cosima: Så mange, I'm so bad at listing them because I would just go on forever and ever. The most formative ones, jeg antar, or singers like Nancy Wilson, obviously Judy Garland, Barbara Streisand, Sammy Davis, Jr. Just anyone that communicates feeling because I think that's always been one thing, I love when someone is technically amazing, but for me, what moves me is if they're technically amazing and they really communicate a feeling, or if they just communicate emotion with the tools that they have. If that's like two notes of a range and they can communicate emotion with that, that inspires me.

TC: Tell me about your new music.

Cosima: It's very personal. And it's a body of work that's like me saying farewell to a time and it's called The Fun Is Here? But with a question mark, because it's about the constant search for happiness outside of yourself. And of course, you never find that because you can't find happiness somewhere else. You have to figure out what's going on inside. And the project is about me trying to figure that out.

TC: What kind of artist do you hope to be in 10 years?

Cosima: In 10 years, I hope to be the kind of artist who can look around and maybe just know that the music I've made has moved people. Some artists I have in my life that I've looked up to where I've heard a song by them and just because I've heard that song, I want to go and write a song, or I want to make music, or I want to go and revisit what I do and make it better. And I think those are the artists who didn't have to touch everyone in the world, men menneskene de berører, de inspirerer til handling hos dem, og det er den typen artist jeg ønsker å være.