KUNST
Ming Smith
words by Faith Cummings
photos by Ackime Snow
While she's gone on to influence photography and the art world at large with her indelible vision that continues to shape how we all see the world around us, Ming Smith's first and still enduring love will always be dance. But from the beginning, that romance was riddled with complexity— making Smith aware of what her Blackness meant to others as a young girl. Her innocent watching of the "tippy-toe girls" and asking to join them in class was quickly confronted with her unvirtuous exclusion by one of the studio's teachers and Smith's subsequent sadness. But she would run up against dance again decades later, med et mye mer innbydende og støttende møte som snart ville lære henne veiene til Katherine Dunham og mange andre svarte koreografer som var en forlengelse av det diaspora-kultiverende arbeidet hun gjorde selv.
Lenge før hun ble den første svarte kvinnelige fotografen i MoMAs samling, Smith var et barn som hadde lånt morens Kodak Brownie, å ta bilder av klassekameraten hennes i barnehagen – ble nesten umiddelbart forelsket i å lage bilder. Den beundring fortsatte gjennom tiden hennes ved Howard University, hvor hun tok et valgfritt fotokurs, og under modelldagene hennes, da hun begynte å tenke på ideen om fotografi som kunstform mens den globale kunstindustrien hadde den samme samtalen.
Der hun fant hjemmet sitt som kunstner var med Kamoinge Verksted: et innflytelsesrikt kollektiv av svarte fotografer i New York City som dannet seg i 1963, Smith ble med i gruppen på 70-tallet etter å ha ønsket sin egen plass i de samtidige svarte kunst- og borgerrettighetsbevegelsene som fant sted på den tiden. "Kollektivet var aktive i å prøve å bringe folket vårt fremover i den helt spesielle tiden," hun sier. "Roy DeCarava startet workshopen for å ha litt autonomi og si-so om bildene av svarte mennesker som var ute i mainstream. Mange ganger, det var negative stereotypier i media, så vi ønsket å produsere bilder som kom fra vårt eget fellesskap og vårt eget ståsted."
Og produserte hun i årevis før MoMA ringte inn 1979. "Å være den første svarte kvinnefotografen i museet ga meg en bekreftelse, men jeg beskrev det alltid som at jeg følte at jeg fikk en Oscar, men ingen visste om det," hun sier. Bare noen få mennesker visste om prestasjonen hennes på den tiden, og det var tydelig at det var utfordrende og ensomt å skjære ut plassen hun skapte for så mange etter henne. "Det var ingen måte å komme inn i fotobransjen fordi det ikke var en virksomhet da," røper hun. "De eneste fotografene på den tiden var innen mote og reklame, og ingen av dem som var svarte klarte å beholde studioene sine." So Smith likens her career to that of a mixed media artist or painter—Faith Ringgold is one of the names that easily come to her mind because of her protests against art institutions to have Black artists showcased in their collections.
But as much as breaking ground and defying the odds are integral to Smith's journey, so are genuine moments of joy in capturing tender moments with some of the world's most iconic artists. When ruminating on her favorite photos, she instantly brings to mind shooting the great American sculptor and graphic artist Elizabeth Catlett and the "Godmother of African American Art" Dr. Samella S. Lewis. The two visionaries were also close friends, and Lewis wrote a book on Catlett's work in 1984—about twenty years into Catlett's exile from the U.S. in Mexico. "I was really new when we first met, but when I was in Los Angeles, and they were in their later years, I took photos of them together and it was a beautiful moment," she recalls. The inimitable Gordon Parks was also a dear friend of Smith's, and she spoke fondly of the photo hanging on her wall now that she had taken of his last Christmas. "Every New Year's Day, one of my best friends and I would go to my lawyer's house and Gordon Parks's home was right around the corner, so we'd walk over," she reminisces. "I remember Gordon would still have his Christmas tree up on New Year's Day."
Smith ultimately wants to leave a legacy of hope to young Black photographers and a pathway of sorts for what's possible in their careers. Hun er oppmuntret av all den innsikten aspirerende og arbeidende kunstnere kan få fra foredrag og intervjuer, og hun er i ekstase over at så mange unge mennesker er interessert i fotografering – nok til å gå på en fotoskole som ikke eksisterte da hun kom opp.
I nåtiden, Smith fanger fortsatt verden rundt henne, med all sin skjønnhet og kompleksitet. Hennes første separatutstilling, Prosjekter: Ming Smith, vises på MoMA frem til slutten av mai, og hun er fortsatt i et tilfredsstillende og kjærlig forhold til dans, beveger seg i Sabar- og afrocubanske danseklasser så ofte hun kan. Hva fremtiden hennes bringer er helt opp til henne; vi er bare begeistret for å være med på turen.